Lola Amaria, født i Jakarta 30. juli 1977, begynte sin karriere som skuespiller og arbeidet med ledende indonesiske regissører og i ulike asiatiske samproduksjoner. Hennes første spillefilm, BETINA (2006), vant NETPAC-prisen ved Jogja-NETPAC Asian Film Festival. Hennes andre spillefilm, SUNDAY MORNING IN VICTORIA PARK (2009), ble nominert til prisen for beste sørøstasiatiske film på Cinemanila International Film Festival 2010, vant Silver Hanoman Award på Jogja-NETPAC Asian Film Festival, og fikk ni nominasjoner og en pris for beste klipping på Festival Film Indonesia, Indonesias svar på Oscar-utdelingen. Lola regisserte og produserte også Omnibus-filmen SANUBARI JAKARTA (2012), som ble nominert til en Maya-pris. Hun har fortsatt å produsere og regissere filmer som har høstet stor anerkjennelse over hele landet, blant annet en film om maktpolitikk og sex i COUNTRY WITHOUT EARS (2014), den høye mødredødeligheten på Indonesias østlige øy i INERIE (2014), en historie om funksjonshemming i JINGGA (2016), skjønnheten i Komodo-skjærgården i LABUAN HATI (2017), historien om Pancasilas fem leveregler i LIMA (2018), og hennes siste spillefilm forteller historien om den indonesiske edderkoppkvinnen Aries Susanti og hennes klatrekarriere i filmen 6.9 SEKUNDER (2019). EKSIL (2022) er hennes første dokumentarfilm som regissør.
Filmen hennes er en hyllest til de hundrevis av indonesiske studentene som flyktet fra Sovjetunionen og Kina, og som ble tvunget i eksil i europeiske land uten status. Selv om de flyttet mellom Nederland, Tsjekkia, Sverige, Tyskland og Indonesia for flere tiår siden, gir Lola Amaria dem en stemme slik at de kan minnes hendelsene som endret skjebnen deres og prøve å finne en måte å føle seg hjemme på.
Det er en livshistorie bygget på traumer, retten til å kreve en nasjonal identitet og en søken etter å definere hjem gjennom et sett hjerteskjærende minner som er bevart av en gruppe forsmådde intellektuelle.
Lola Amaria forklarer: "For meg var skolen en gang en institusjon som klarte å overføre frykt til hver eneste generasjon som satt i klasserommene. Jeg var en av dem, 'blind' og 'funksjonshemmet'. Jeg husker at alle elever på barneskolen en gang i året måtte se filmen "Pengkhianatan G30S PKI", en propagandafilm om hvor ondskapsfullt det indonesiske kommunistpartiet var, fordi det hadde gjort opprør mot regjeringen og måtte utslettes med roten. Alle indonesiske studenter på den tiden opplevde det samme psykologiske "angrepet": massefrykt på grunn av volden som ble vist på skjermen. Jeg ønsket å bekjempe disse følelsene ved å finne sannheten. En av de interessante oppdagelsene mine var livet til politiske eksilanter i utlandet som ikke ønsket å anerkjenne den nye Soeharto-regjeringen. I 2013 fikk jeg tilfeldigvis anledning til å møte en av dem, som oppfordret meg til å forske i to år. Med resultatene av denne forskningen bestemte jeg meg for å starte filmprosjektet EKSIL i 2015. Mange fakta åpnet øynene og tankene mine. Gjennom denne dokumentarfilmen ønsker jeg å dele med publikum, inkludert min generasjon, hvordan vi kan bekjempe denne arven av frykt ved å dele det jeg oppdaget i løpet av forskningen min og prosessen med å lage denne filmen. Sjeldne arkivopptak, animerte rekonstruksjoner og førstehåndsberetninger fra eksilflyktninger skal illustrere voldsmonumentet som skapte frykt som har gått i arv gjennom generasjoner. I løpet av årene filmen ble laget, ble hovedpersonene langsomt eldre og døde, og denne filmen er det siste forsøket på å la stemmene deres fylle ut den manglende delen av en mørk historie som har hatt stor betydning for den nasjonale litteraturen."
Datoer og timeplaner
Av 13. september 2024 På 14. september 2024
Reservasjoner
07 67 22 45 66
Mer informasjon
Møte kl. 20.00
