" La vie en rose ", " La foule ", " Non, je ne regrette rien ", " Padam, Padam ", " Milord ", " Hymne à L'Amour ", " Mon dieu ", " L'homme à la moto ", " Mon manège à moi "... Det er vanskelig å liste opp alle sangene tilÉdith Piaf som har satt sitt preg på den franske chansonarven. Mer enn 60 år etter hennes død gir disse sangene fortsatt gjenklang i manges bevissthet. Édith Piaf gikk bort 10. oktober 1963, bare 47 år gammel. I dag inviterer vi deg til å følge i den legendariske sangerinnens fotspor på en storslått rundtur i Paris fra øst til vest.
Det hele begynte i 72 rue de Belleville i det 20. arrondissementet. Det var i denne legendariske bydelen i hovedstaden at Édith Piaf, som egentlig het Édith Giovanna Gassion, ble født. En plakett på samme adresse minnes kunstnerens fødsel. Der står det: "På trappen til dette huset, den 19. desember 1915, ble Édith Piaf født under de fattigste omstendigheter, og stemmen hennes skulle senere sjokkere verden ".
Gatekunst med kunstneren omgir også bygningens blå dør. Det er to sjablonger og The Atomik Nations "La Môme Street Music Box ", en rosa spilledåse montert på en resonator av tre. Det er en rosa spilledåse montert på en resonator av tre, en boks som vil bli å finne på andre steder i det østlige Paris, alltid i samarbeid med kunstneren.
Det er altså her, foran denne bygningen i det 20. arrondissementet i Paris, at besøket vårt begynner.
Édith Piaf ble imidlertid født på Hôpital Tenon, som ligger ikke langt herfra, nærmere bestemt i Rue de la Chine. Vi forlater Rue de Belleville og går langs Boulevard de Belleville til metrostasjonen Ménilmontant. Bare et steinkast unna, i rue Crespin du Gast nr. 5, ligger det berømteÉdith Piaf-museet. Dette lille private museet ble åpnet i 1968 av foreningen "Les Amis d'Édith Pia f", og er kun tilgjengelig etter avtale. Museet ligger i leiligheten som Édith Pia f bodde i i 1933. Her kan fans oppleve artisten i fred og ro. I to rom er det utstilt en rekke gjenstander og memorabilia, blant annet en av hennes berømte svarte scenekjoler, et par boksehansker som har tilhørt Marcel Cerdan, sko i størrelse 34 og bilder av sangerinnen.
Vi forlater det 11. arrondissementet for å vende tilbake til det 20., ved Place Édith Piaf. Her er det reist en statue av dette monumentet over fransk chanson. Bronsestatuen ble offisielt innviet 11. oktober 2003 (samtidig med torget), for å markere 40-årsdagen for kunstnerens død, og er laget av billedhuggeren Lisbeth Delisle. Kunstneren har skapt et svært uttrykksfullt verk: armene løftet mot himmelen, hodet bakoverlent og munnen åpen. Et steinkast fra torget ligger Édith Piaf-baren, for de inkarnerte fans.
Deretter drar vi til den legendariske kirkegården Père-Lachaise. Det er her artisten ligger begravet, i avdeling 97 på kirkegården. Graven, som jevnlig pyntes med blomster av fans fra hele verden, inneholder også de jordiske levningene til Louis Alphonse Gassion, Édith Piafs far, og Théophánis Lamboukas, kjent som Théo Sarapo, sangerinnens andre ektemann.
Vår reise i Édith Piafs fotspor fortsetter i det vestlige Paris, på hjørnet av rue Troyon og rue Mac-Mahon (17. arrondissement). I oktober 1935 ble Édith Piaf oppdaget av Louis Leplée, som drev kabareten Gerny's i rue Pierre-Charron (8e), mens hun sang på gaten. Sangerinnen, som han døpte om til "la Môme Piaf", debuterte på scenen. Suksessen lot ikke vente på seg. To år senere sto hun på scenen på musikksalen ABC (2. arrondissement). Deretter var det hovedstadens legendariske scener som Pleyel (8. arrondissement),Olympia (9. arrondissement) og Bobino (14. arrondissement) som sto for tur til å ta imot artisten.
Etter å ha bodd en tid i et privat herskapshus i rue Leconte-de-Lisle nr. 7 i det 16. arrondissement, der sangeren og bokseren Marcel Cerdan pleide å møtes diskret, endte Édith Piaf sitt liv i boulevard Lannes nr. 67, også det i det 16. arrondissement. For ordens skyld: Sangerinnen døde i en villa i Grasse (Côte d'Azur). Men ektemannen Théo Sarapo bestemte seg for å bringe liket hennes tilbake til parets hjem i det 16. arrondissementet i Paris.
