Noen artister er veritable levende legender. Alice Cooper er unektelig en av dem. Vincent Damon Furnier, alias Alice Cooper, er en ledende skikkelse innen teatralsk hardrock, og har turnert verden rundt i 55 år nå med sin forheksende og forvirrende verden av sjokkrock.
Etter å ha vunnet over publikum på Heavy Weekend i Nancy i juni i fjor, var Alice Cooper på Zénith i Paris onsdag 2. oktober 2024 for den aller første europeiske datoen på sin"Too Close For Comfort Tour". Til tross for sin solide fanskare var Alice Coopers konsert i Paris ikke utsolgt. Og Zénith de La Villette var langt fra fullsatt da Doro gikk på scenen kl. 20.00 som oppvarmingsband.
Doro er det tyske bandet til Doro Pesch, av mange kalt "Metal Queen ". I over 40 år har Doro fått heavy metal-lyden sin til å høres over hele Europa. Først som en del av gruppen Warlock, deretter bare under navnet Doro. Doro var svært produktiv på 80-tallet sammen med Warlock, og på 90-tallet satt hun litt fast i disse årene. På scenen står et mikrofonstativ med en hodeskalle som gjør horn-tegnet, og så dette bakteppet med avbildningen av det siste albumet,"Conqueress - Forever Strong and Proud".
Iført en 90-tallsrock-look (belte med pigger og ermeløs jakke, paljettoverdel, korte, svarte skinnhansker...) var Doro et eneste stort smil onsdag kveld. Omgitt av sine trofaste musikere - fire store karer med langt hår - fremførte sangerinnen en rekke gamle og nye låter med eksemplarisk letthet og smittende energi.
Fra "I Rule the Ruins " til den legendariske "All We Are ", som nå er blitt en hymne for mange, via balladen "Für immer " og hiten "Time for Justice ", for ikke å glemme "Raise Your Fist In The Air ", som her fremføres på fransk... Doro vant en del av publikum med sitt gode humør og sin entusiasme.
Før de forlot scenen etter 45 minutter, tok Doro Pesch og bandkameratene det obligatoriske gruppebildet med publikum i bakgrunnen. Så gikk teppet ned, slik at teknikerne kunne forberede Alice Coopers scenografi ute av syne.
Rundt kl. 21.15 ble lyset slukket igjen. To svartkledde menn iført ravnemasker stormet inn på scenen og ringte med en liten bjelle.
Teppet går opp, og vi oppdager den imponerende scenografien: en stor hengende stoffplakat med teksten: "The French Gazette: Banned in France! Alice Cooper ". To menn med klovnemasker står på hver sin side, mens to av artistens fem musikere er hevet opp på bevegelige trapper. Etter noen sekunder gjennomboret Alice Cooper den enorme plakaten med et sverd og dukket opp på scenen til dundrende applaus. Iført rød frakk og svart flosshatt var Alice Cooper et øyeblikkelig blikkfang.
Det må sies at den amerikanske artisten er en sann og utrolig liveartist. I en alder av 76 år har Alice Cooper fortsatt den forbløffende lettheten. Med en karriere som strekker seg over mer enn fem tiår, viser sangeren oss at han kan sitt siste show utenat. Hver gest og hvert steg er minutiøst kontrollert.
Nok en gang har Alice Cooper tatt ut alle stopp! Alt er gjennomtenkt for å gi publikum et fantastisk show, som kombinerer hardrock og den teatralske iscenesettelsen som fansen elsker så høyt. Det er selvfølgelig kostymene, som er nøye utvalgt, sminken, artistens signatur, rekvisittene (kniv, folie, pisk, krykke...), ballonger og ballonger og de mange små teatralske sekvensene, monstrøse og skremmende.
Vi tenker selvfølgelig på den gigantiske Frankenstein som sniker seg inn på scenen i "Feed My Frankenstein ", på den imponerende slangen som omfavner Alice Cooper i "Snakebite ", på den kvinnelige utstillingsdukken som mishandles av sangeren i "Welcome to My Nightmare ", på det iscenesatte mordet på en fotograf og ikke minst på den nå berømte halshuggingen av Alice Cooper i giljotinen. Hans bøddel er ingen ringere enn Marie-Antoinette, spilt på scenen av Sheryl Goddard, Alice Coopers kone gjennom nesten 50 år.
Men i tillegg til disse øyeblikkene på scenen, som var en ære for sjokkrocken, overbeviste Alice Cooper oss også musikalsk, og beviste at artisten i en alder av 76 år fortsatt er i toppform, både vokalt og fysisk. Den dynamiske showmannen tok scenen utrolig godt i bruk, og leverte en kraftfull og kontrollert vokal, spesielt på den ikoniske "Hey Stoopid ". Settet var perfekt timet, og etterlot ingen pusterom for publikum. Og det var ingenting å utsette på lyssettingen, som nok en gang var upåklagelig preparert.
Når det gjelder settlisten, var Alice Cooper ikke redd for å fremføre noen av sine største hits, som "I'm Eighteen ", " Poison ", " Feed My Frankenstein ", " Snakebit ", " Bed of Nails ", den utmerkede "Ballad Of Dwight Fry ", der sangeren befinner seg i en tvangstrøye, og "Elected ", fremført av artisten omringet av amerikanske flagg på toppen av en trapp. Og la oss ikke glemme klassikeren "School's Out ", ispedd refrenget til Pink Floyds "Another Brick In The Wall, Part 2 ", under et regn av små bobler og digre ballonger som ble kastet inn i publikum!
For å gjøre dette showet nådeløst kan Alice Cooper stole på sitt lojale og talentfulle team av musikere, bestående av Chuck Garric (bass) og Glen Sobel (trommer) samt gitartrioen bestående av Nita Strauss, som fikk stående applaus under soloen sin, Ryan Roxie, hvis utseende minner oss om en viss Johnny Depp, og Tommy Henriksen.
Til slutt leverte Alice Cooper og bandet hans et grandiost show som varte i 1 time og 30 minutter, der ikke et sekund var bortkastet. Alice Cooper er en fascinerende og uvanlig artist, og i en alder av 76 år beviste han at han fortsatt er sjokkrockens ubestridte mester.
Setliste :
