Nick Cave: Dette er en artist som har klart seg gjennom årene med glans. I over 40 år har den australske artisten funnet sin plass i vår ideelle diskografi takket være et ubestridelig geni, en grenseløs kreativitet og et talent som mange misunner ham. Etter å ha gjort seg bemerket med The Birthday Party, The Bad Seeds, som soloartist, med Grinderman og med sin trofaste samarbeidspartner Warren Ellis på albumet"Carnage", har Nick Cave også gjort seg bemerket ved flere anledninger i filmens verden. Den australske sangeren, låtskriveren og komponisten har vært ansvarlig for en rekke filmmusikk. Blant disse er"Peaky Blinders"-serien, samt filmene"The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford","Blonde" og, i nyere tid,"Back to Black".
Men Nick Cave er også hans barytonstemme, gjenkjennelig blant tusen, hans tilbakevendende, ja, nærmest besettende lyriske temaer som død, religion, kjærlighet og vold, og hans smittende, utrolig rause og fascinerende liveenergi. Å gå og se Nick Cave live én gang er å ta sjansen på å bli smittet av viruset, til det punktet hvor man ønsker å gjenoppleve denne trollbindende opplevelsen så mange ganger som mulig.
Det var akkurat det som skjedde med de mange fansen som møtte opp på konserten påAccor Arena i Paris 17. november. Søndag kveld holdt den australske artisten den aller siste konserten på sin europaturné,"The Wild God Tour". Et stort spillested for den 67 år gamle sangeren - hans største parisiske spillested til dags dato - noe noen fans så ut til å beklage. Mange av dem har allerede hatt sjansen til å se ham på mindre arenaer: Olympia i 1994, Mutualité i 2004, Casino de Paris i 2008, Zénith de La Villette i 2013 og 2017 og Salle Pleyel for"Carnage" i 2021.
Til hans første konsert påAccor Arena var det utsolgt søndag kveld. Det er selvfølgelig stamgjester og gamle fans, men også den yngre generasjonen og mange utlendinger, hovedsakelig engelskmenn.
Det var altså til en fullsatt Accor Arena at Nick Cave & The Bad Seeds entret scenen rundt kl. 20.50. Det var seks musikere på scenen, inkludert hans våpenbror, den talentfulle Warren Ellis, i tillegg til Colin Greenwood fra Radiohead, og fire korsangere kledd i paljettbesatte gospelkapper.
Som alltid var dandyen Nick Cave kledd til det ytterste: skreddersydd jakke, skjorte og slips, perfekt polerte skinnsko og håret bakoverstrøket. De første tonene av "Frogs " runget gjennom lokalet. Det tok ikke lang tid før Nick Cave inntok scenen med voldsom kraft. Utrolig karismatisk og publikumsnær gikk sangeren raskt i møte med fansen på de fremste radene. Tilskuernes hender ble strukket ut mot artisten, som ikke nølte med å ta på dem og håndhilse varmt på flere av dem. Showet hadde så vidt begynt, og noen fans var allerede i ærefrykt for Nick Cave-tornadoen.
Sangeren og The Bad Seeds fulgte opp med singelen "Wild God ", den selvtitulerte låten fra deres siste album, som har preg av å være en gospelsang. Nick Cave improviserte deretter som en predikant, og hamret gjentatte ganger ut "Bring your spirit down ".
Men etter hvert forvandles massen og blir mye mer rocka og eksplosiv, når Nick Cave og hans medsammensvorne synger den berusende "O Children ", der Warren Ellis spiller fiolin stående på en stol, etterfulgt av den oppsiktsvekkende "Jubilee Street ". Sangen er hentet fra 2013-albumetPush the Sky Away, og handler om en jente som het Bee, forteller Nick Cave, som også er en formidabel historieforteller på konsertene sine, der han deler både smertefulle og ømme minner.
Etter noen få toner på pianoet øker Nick Cave gradvis temperaturen før han eksploderer av raseri. Han hopper, spretter og skriker inn i mikrofonen. Sangeren beveger seg fra den ene siden av scenen til den andre, stirrer fansen rett inn i øynene og peker fingeren mot dem. Nick Cave kaster fra seg mikrofonen, og publikum går inn i en transe. Fra da av ble villdyret sluppet løs, og intensiteten var til å ta og føle på en god stund. Med god grunn fortsatte bandet sitt sett med den utmerkede "From Her to Eternity ". Også her tok Nick Cave tak i hendene til publikum på de fremste radene, og gikk til og med så langt som å bøye seg ned og knele på scenen. Nick Cave er mye mer enn bare en sanger, han er en av de sjeldne artistene som legemliggjør sangene sine til perfeksjon. Det kantede ansiktet hans skjærer grimaser. Du kan se sinnet og deretter lidelsen. "Cry, cry, cry ", gjentar han flere ganger til et betatt og fascinert publikum. Mange av dem overrakte ham faktisk blomster på søndag kveld. Nick Cave fikk til og med et kosedyr. "Jeg vet ikke hva dette er. Det er meg ", spøkte han.
Men Nick Cave vet også å gå fra raseri til ømhet til melankoli i løpet av sekunder. Beviset ligger i de milde tonene i den rørende "Long Dark Night ", etterfulgt av den sublime "Cinnamon Horses ". Det er også det øyeblikket suspendert i tid med den gripende "Bright Horses ", der Nick Caves stemme, blandet med korsangerne og Warren Ellis, som svaier i stolen, berører oss helt inn i hjertet. Vi kan ikke glemme "I Need You ", spilt solo av Nick Cave på piano. En sang han dedikerte til sin kone Susie, som var blant publikum.
Men den mektige rockelyden var snart tilbake for fullt, med to gamle låter av Nick Cave & The Bad Seeds: "Red Right Hand ", fra"Let Love In" (1994), og " The Mercy Seat " fra"Tender Prey" (1988). Det skulle ikke så mye mer til for å heve temperaturen i Accor Arena, til det punktet hvor Nick Cave måtte ta av seg slipset.
Nick Cave er kanskje midtpunktet, men Warren Ellis er minst like imponerende. Den australske multiinstrumentalisten, som har bodd i Frankrike i mange år og betaler skatten sin i Frankrike, som han spøkte med denne kvelden, har en ubestridelig tilstedeværelse blandet med en påtatt avslappethet. Og mellom Nick Cave og Warren Ellis er samspillet åpenbart og vakkert å skue.
Før Nick Cave & The Bad Seeds forlot scenen, valgte de å fremføre "White Elephant ", hentet fra"Carnage". For anledningen ble korsangerne invitert ned fra podiet og frem på scenen, for å komme så nær publikum som mulig, sammen med Nick Cave, som var stolt over å bli så godt akkompagnert på denne turneen.
Under varm applaus forlot truppen scenen. Men showet var ikke over ennå. Nick Cave og hans medsammensvorne kom tilbake for et ekstranummer på fire spor. Settet fortsetter med den berusende "O Wow O Wow (How Wonderful She Is) ", dedikert til Anita Lane, tidligere medlem av The Bad Seeds. For å hylle den australske låtskriveren, som døde i 2021, 61 år gammel, projiseres det bilder på skjermen bakerst på scenen, akkompagnert av et lydutdrag der artistens stemme gjenoppdages. Dypt vakkert og rørende.
Tilbake til fortiden igjen med den dynamiske "Papa Won't Leave You, Henry ", etterfulgt av den umistelige "The Weeping Song ". Som en ekte orkesterdirigent sendte Nick Cave en bølge av løftede armer ut i orkestergraven og klappet frenetisk og rytmisk. Imens satt Warren Ellis, bevæpnet med fiolinen sin, og vred seg i stolen. Fellesskapet er totalt.
Etter så mye energi og svette valgte Nick Cave å avslutte dette flamboyante og minneverdige 2,5 timer lange settet med en solo pianofremføring av den sublime "Into My Arms ". Publikum, fortsatt trollbundet, sang med på refrenget "Into my arms, oh, Lord. Into my arms ". Nick Cave virket rørt, og rørte oss til gjengjeld.
Det er med den vakre teksten til dette bemerkelsesverdige sporet at poeten Nick Cave bestemmer seg for å forlate oss, med denne kollektive følelsen av glede, tristhet og håp, og dette rasende ønsket om å se Nick Cave & The Bad Seeds live i Paris så snart som mulig!
Setliste
FrogsWild GodSong of the Lake OChildren JubileeStreetFrom Her to EternityLong Dark NightCinnamon Horses TupeloConversionBright HorsesJoy INeed YouCarnageFinal Rescue Attempt Redningsforsøk RedRight HandThe Mercy SeatWhite Elephant
Påminnelse OWow O Wow (How Wonderful She Is)Papa Won't Leave You, HenryThe Weeping SongInto My Arms
