Lørdag 7. desember 2024 hadde jeg gleden av å være vitne til et historisk øyeblikk: gjenåpningen av Notre-Dame de Paris. Etter fem års ventetid ble katedralen gjenfødt i all sin prakt. Dommen? En kveld med følelser på grensen til det sublime, en perfekt balanse mellom det hellige og det spektakulære.
Innvendig er katedralen en juvel. Det skinnende hvite, de dype blå glassmaleriene, trestolene med sine moderne kurver med "ND" inngravert ... Hver eneste detalj utstråler renessanse.
Akustikken er ekstraordinær, og opptoget av gjester bidrar til øyeblikkets intensitet. Nicolas Sarkozy og Carla Bruni leder an, og når Volodymyr Zelenski kommer inn, blir det stående ovasjoner. Donald Trump krysser derimot scenen til forsiktig applaus.
Det hele begynner med at klokkene i Notre-Dame ringer, som for å vekke steinene som er ladet med minner. Utenfor har monsignore Laurent Ulrich tatt ordet i katedralen for å åpne dørene. Han slår tre slag med sin kjepp på det massive treverket, og koret intonerer en krystallklar sang som bokstavelig talt overgår meg. På det tredje slaget åpnes dørene. Stillhet i menigheten. Magien skjer.
Det er herEmmanuel og Brigitte Macron kommer inn sammen medAnne Hidalgo for å avslutte VIP-balletten. Etter at de hadde satt seg til rette, ble det vist en retrospektiv film som viste hendelsene Notre-Dame har gått gjennom siden brannen i 2019 og frem til gjenfødelsen. Høy applaus, diskrete tårer. Brannmennene fra Paris, de virkelige heltene i denne episke historien, fikk også en velfortjent stående applaus da de inntok sine plasser.
Og så var det musikken. Fiolinen og celloen til Gautier og Renaud Capuçon runget i det enorme kirkeskipet. Deres sublime opptreden ble etterfulgt av president Macrons høytidelige tale, som understreket øyeblikket med alvor og håp.
Til slutt begynner prosesjonen. Bannerne til de parisiske helgenene, designet av Jean-Charles de Castelbajac, marsjerer i harmoni med det nærmest episke koret. Hver fane, enten den bærer navnet "Sacré-Cœur de Montmartre" eller "Saint Denis de La Chapelle", er en ode til Paris' historie. Det er her erkebiskopen gjør sin entré, kledd i en mesterlig kappe og mitra designet av Jean-Charles de Castelbajac (et prangende motenikk som ikke går upåaktet hen).
Men et av de mest minneverdige øyeblikkene var utvilsomt velsignelsen og gjenoppvekkelsen av orgelet. Etter hver av erkebiskopens påkallelser (åtte i alt) svarte instrumentet med kraftfulle improvisasjoner, som om det proklamerte sin tilbakekomst høyt og tydelig.
Før jeg forlater katedralen, tar jeg et siste blikk på Jomfru Maria fra søylen, som på mirakuløst vis ble reddet fra brannen, og følelsene overvelder meg en siste gang. Men det er langt fra over! Utenfor venter et nytt skue: et lyd- og lysshow som jeg betrakter fra Kardinal Lustiger-broen. Lyriske sanger åpner showet, etterfulgt av Clara Lucianis fløyelsmyke stemme i "La Romance de Paris". Et skikkelig kjærtegn for trommehinnene. Og så, surprise, surprise: Pharrell Williams kommer med sin legendariske "Happy" og sitt smittende gode humør for å få alle i Paris til å danse. Til slutt avslutter Michael Canitrot kvelden med et elektro-sett akkompagnert av lysprojeksjoner som sublimerer fasaden. En visuell og auditiv smash!
Da jeg forlot stedet, takknemlig og med stjerner i øynene, var det én ting som var sikkert: Denne kvelden var en ekte feiring, en bølge av samhold og skjønnhet som vil bli stående i minnet mitt. Notre-Dame hadde gjenoppstått, klar til å lyse opp Paris i tusen år til ... minst!
