De heter Croix-Rouge, Saint-Martin eller Arsenal. Hva har de til felles? De er spøkelsesstasjoner. Paris har et dusin forlatte undergrunnsstasjoner som aldri blir brukt av pendlere. Den mest kjente av dem? Porte des Lilas-stasjonen, som ofte brukes til filmopptak eller reklame.
Men det finnes flere andre, mindre kjente spøkelsesstasjoner rundt om i hovedstaden. Enten de var i drift og deretter ble stengt på grunn av manglende bruk, ble bygget, men aldri åpnet for passasjerer, eller ble flyttet, tar vi en titt på de rundt ti spøkelsesstasjonene i Paris.
Blant spøkelsesstasjonene finner vi stasjoner som ble stengt i september 1939, i begynnelsen av andre verdenskrig. "Påmobiliseringsdagen ble 173 av de 332 stasjonene som fantes på den tiden, tatt ut av drift på grunn av mangel på personale. Nettverket krympet fra 159 til 93 kilometer", forklarte Philippe Ventejol, leder for nettverksutvikling i RATP, i Le Point i 2012. På grunn av manglende passasjerer eller endringer i RATP-nettverket flere år senere, har flere av disse stasjonene aldri åpnet for passasjerer igjen.
Dette gjelder særlig stasjonen Croix-Rouge (linje 10). Stasjonen ligger mellom stasjonene Mabillon og Sèvres-Babylone og var den første endestasjonen for linje 10 i 1923. Til tross for nedleggelsen har Croix-Rouge stasjon fortsatt å bli brukt til reklame- og filminnspillinger, blant annet en video for Étienne Daho. I 2019 er Croix-Rouge stasjon igjen i nyhetsbildet i forbindelse med et ombyggingsprosjekt. Etter en prosjektutlysning fra Paris kommune kunne stasjonen ha blitt forvandlet til en restaurant. På grunn av en rekke tekniske problemer ble restauranten, kalt Terminus, dessverre aldri realisert.
Champ de Mars stasjon (linje 8) ble også stengt kort tid før andre verdenskrig, fordi den lå for nær La Motte-Picquet - Grenelle stasjon, som allerede ble betjent av tre linjer (6, 8 og 10). Champ de Mars stasjon, som åpnet i 1913, ble ansett som lite brukt og derfor ulønnsom, og ble stengt for godt i september 1939.
Saint-Martin stasjon (linje 8 og 9) var også en av stasjonene som var i drift før andre verdenskrig, men som etter hvert ble nedlagt. Stasjonen lå på linje 8 og 9 mellom stasjonene Strasbourg Saint-Denis og République og tok imot passasjerer mellom 1932 og 1939. Saint-Martin stasjon ble også ansett for å ligge for nær nabostasjonen Strasbourg - Saint-Denis, og ble til slutt stengt. Men takket være den 440 m² store underjordiske passasjen ble stasjonen også brukt til reklameformål. I 2010, under den tradisjonsrike Nuit Blanche, åpnet stasjonen unntaksvis dørene igjen for å vise et verk av École nationale supérieure des arts décoratifs (ENSAD).
Arsenal stasjon (linje 5), som ble åpnet i 1906, ble også tvunget til å stenge plattformene for passasjerer i begynnelsen av andre verdenskrig. Stasjonen Arsenal ligger mellom stasjonene Bastille og quai de la Rapée, over tunnelene til linje A og D, og er med i filmen"La Grosse Caisse" (1965) med Bourvil i hovedrollen.
Martin Nadaud-stasjonen er en annen metrostasjon som ble åpnet, men som etter hvert ble stengt. Stasjonen ligger i det 20. arrondissementet i Paris og var faktisk endestasjon for linje 3 mellom 1905 og 1921. I 1969, da Gambetta stasjon ble ombygd, ble Martin Nadaud stasjon innlemmet i den, og stasjonen sluttet permanent å ta imot passasjerer. I 1971 ble den til og med en korridor til Gambetta stasjon.
To åpne stasjoner har døde plattformer, dvs. plattformer som er utilgjengelige for publikum: Invalides stasjon (linje 8) eksisterer i dag. En del av plattformen mot Balard er imidlertid ikke tilgjengelig for publikum.
En annen spøkelsesstasjon på en død plattform? Porte des Lilas stasjon. Porte des Lilas stasjon (linje 3 bis og 11) ble åpnet 27. november 1921 som endestasjon for linje 3 fra Porte de Champerret og var i drift frem til 1939 med skyttelbuss Pré-Saint-Gervais - Porte des Lilas. I dag er Porte des Lilas trolig den mest kjente av spøkelsesstasjonene. I flere år har stasjonens døde plattform vært åsted for en rekke filminnspillinger ("Ronin","Le Fabuleux Destin d'Amélie Poulain","Les Femmes de l'ombre", etc.).
Har du noen gang hørt om Haxo stasjon? Ikke så rart, denne har aldri åpnet! Haxo stasjon ligger under Boulevard Sérurier i det 19. arrondissementet i Paris, på forbindelsessporet mellom linje 3 bis, ved Porte des Lilas stasjon, og linje 7 bis, ved Place des Fêtes stasjon, og kommer aldri til å se dagens lys. Selv om de utvendige oppgangene aldri ble bygget, er Haxo stasjon høyst reell. Du kan besøke den under kulturminnedagene via foreningen ADEMAS.
I likhet med Haxo stasjon har Porte Molitor stasjon (linje 9 og 10) aldri sett en eneste passasjer. Denne spøkelsesstasjonen i 16. arrondissement i Paris ble bygget i 1923 og skulle betjene Parc des Princes-stadionet på kampkvelder. Nå brukes den som sidelinje for togene på linje 9 og 10.
Hvem har vel ikke gått av eller på Gare du Nord (linje 4 og 5)? En av hovedstadens mest trafikkerte stasjoner er nemlig flyttet. Spøkelsesstasjonen er den tidligere endestasjonen for den gamle linje 5.
Noen av dere vet kanskje ikke dette, men Porte Maillot stasjon var den første endestasjonen for linje 1, som ble åpnet i 1900. Den gang ble den bygget i en sløyfe på samme nivå som Petite Ceinture-linjen. Konsekvensen? Det var umulig å forlenge linjen. I 1936 ble det derfor bygget en ny, dypere stasjon for å forlenge linjen til Pont de Neuilly. Porte Maillot stasjon ble derfor flyttet, men plattformene ble beholdt.
I dag finnes ikke disse spøkelsesstasjonene på RATP-kartene, og de er utilgjengelige. Likevel fascinerer de mange parisere, som er nysgjerrige på å besøke disse skjulte, nedlagte stedene.
De mest forbløffende undergrunnsstasjonene i Paris: de høyeste, de dypeste...
Paris' metrostasjoner skjuler noen overraskende funksjoner som du ikke aner når du tar toget. Finn ut hvilken metrostasjon som er høyest, dypest og minst besøkt! [Les mer]
De mest forbløffende undergrunnsstasjonene i Paris: de høyeste, de dypeste...
