Midt på sommeren 1465 inntraff en veritabel revolusjon i parisernes liv. Den 4. juli samme år ble det vedtatt en forordning som krevde at det skulle settes opp lykter i Paris' gater. Enkle stearinlys i beskjedne lykter begynte å lyse opp de mørke og farlige gatene i den franske hovedstaden.
Det er interessant å se hvor mye dette tiltaket, selv om det var rudimentært etter dagens standard, forandret livet til pariserne. Tidligere gjorde mørketiden byen stille og til og med farlig, og gatene var fulle av tyver. Boileaus ord i sin sjette satire illustrerer perfekt situasjonen på den tiden:
"Den mest katastrofale og minst besøkte skogen er, til Paris' pris, et trygt sted. Ve den som en uforutsett hendelse fanger litt for sent i en gatesving."
Da lyktene kom, endret alt dette seg, og den parisiske natten ble en tryggere og mindre skremmende opplevelse. Det var en periode med store endringer i byen, til tross for motstanden og vanskelighetene med å innføre de nye reglene.
I Ludvig XIs krønike står det: "Onsdag 4. juli ble det kunngjort i Paris ' veikryss at alle byens hoteller skulle ha en lykt og et brennende stearinlys i vinduet om natten, og at alle husholdninger som hadde hund, skulle låse den inne i huset ved fare for bøter. Til tross for viktigheten av denne forordningen ble den ikke overholdt fullt ut.
Ikke desto mindre markerte dette første skrittet motoffentlig belysning begynnelsen på en rekke tiltak for å forbedre sikkerheten til byens innbyggere. I 1524 og 1526 ble det tatt initiativ til å innføre enda strengere regler for gatebelysning på grunn av uroen som ble forårsaket av tyveribander, såkalte "bad boys", som utnyttet mørket til å begå sine ugjerninger.
Den mest betydningsfulle endringen kom trolig i 1558, da rådskammeret påla at det skulle settes opp en opplyst falot på hvert gatehjørne fra klokken 22 om kvelden til klokken 4 om morgenen. Dette var et stort skritt fremover i utviklingen av offentlig belysning i Paris.
Det var imidlertid ikke før på 1700-tallet at pariserne virkelig opplevde en forbedring. I 1744 ble etterklangslykten (oljelampe og sølvreflektor) oppfunnet, men det var ikke før i 1766 at Monsieur Bourgeois de Chateaublancs lykt ble valgt til å utstyre gatene i Paris. På den tiden, da det ikke fantes fortau, ble lyktene hengt opp over gatene eller hengt opp i braketter for hver 50. meter.
I 1881 ble den første internasjonale elektrisitetsutstillingen arrangert i Paris. Dette arrangementet, som ble støttet av ingeniører og finansfolk, ble en stor suksess.
På verdensutstillingen i 1900 ble Paris utnevnt til "Lysets by". Det var en markedsføringsstrategi, en måte å profilere og skille seg ut på. På dette tidspunktet hadde Paris tatt igjen andre byer når det gjaldt belysning, for eksempel New York, som allerede hadde elektrisk belysning. Byen glitret av lys, en påminnelse om at det var i Paris de første forsøkene på moderne elektrisk belysning ble gjort.
I dag er det lett å avfeie dette som et lite teknologisk fremskritt. På den tiden var det imidlertid en revolusjon som ikke bare gjorde livet lysere for pariserne, men også økte sikkerheten og gjorde det lettere for dem å utføre sine daglige gjøremål selv etter mørkets frembrudd.
Historien om Paris-lyktene er mer enn bare en anekdote; den er et vitnesbyrd om samfunnets gradvise utvikling mot et tryggere og mer organisert natteliv. Initiativet forandret parisernes liv og formet dem på en måte som vi i dag kjenner igjen som typisk urban og moderne.
